Det våres og snøen er snart borte vekk fra jorder og fjellsider. Naturen på grensen til Arktis har det travelt med å få utført sine oppgaver, sommeren her er kort. Det foregår store ting i havet, i lufta og på hekkeplasser rundt omkring. Ennå er omgivelsene litt sånn brungrå, men hist og her sees antydning til grønnfarge. Om ikke lenge vil det en dag bare plutselig være grønt, ingen dvelende og sakte vår, bare en eksplosjonsaktig blomstring i slutten av mai, og så er det sommer, som igjen plutselig er over etter 2 måneder, om den da ikke blir så kort at man går glipp av den fordi man måtte ta et toalettbesøk akkurat i det den lyste opp og forsvant.
De første sommerbeboerne har allerede begynt å forberede seg og har vært her og åpnet, som de sier. Vinteren luftes ut, og det er klart for årets sommersesong. Da blir det liv i de fleste husene, folk ferdes i marka, på fjellet og på havet. Det årlige vedlikeholdet på sommerstedene skal gjøres unna. Hammerslagene rundt på eiendommene avløses vekselvis av gjøkens galing i skogen.
Selv lever jeg her hele året, bare avbrutt av de periodene jeg er bortreist på jobb. Vi er ikke mange fastboende. Vi kan telles på to hender. Jeg gleder meg til sommerens innrykk, til liv og løyer. Men, mest av alt gleder jeg meg til den stille perioden som senker seg på sensommeren og høsten, det første nordlyset, den første solstrålen etter mørketiden og den store roen som kommer sigende når jeg setter foten på kaien igjen etter arbeidsperioder med masse folk tett på og tidvis høyt tempo.
To kontrastfylte liv, ett hjemme og ett på jobb, jeg takker for muligheten til begge.
